Avhandlingen belyser sentrale problemstillinger i Le Théâtre et son Double (1938), en samling essays, brev og manifester der Antonin Artaud (1896-1948) tar til orde for en radikal omveltning av europeisk teater, og samtidig fører en radikal kritikk mot europeisk tenkesett, kultur og menneskeforståelse. 

Jeg hevder at Artaud fører to forskjellige argumentasjonsrekker som må holdes atskilt om vi skal forstå hans kunstneriske og kritiske prosjekt. Der han på én side angriper psykologi, språk og rasjonalitet søker han på den annen side å etablere teater som selvstendig kunstform. Når disse to prosjektene leses under ett tas Artaud gjerne til inntekt for en metafysisk essensialisme, der teatret er ment å bryte gjennom språk og representasjon for å nå et grunnleggende virkelighetsnivå. Mot dette hevder jeg at Artauds kritiske og estetiske prosjekt er anti-essensialistisk. Dette via en kritisk lesning av Jacques Derridas ”Le théâtre de la cruauté et la clôture de la représentation” (1967). Der Derrida hevder at Artaud søker å overvinne repetisjonen som gjør det umulig å isolere mening som identitet, hevder jeg at Artaud søker å skape et teateruttrykk som kan anerkjenne repetisjon. 

Videre påpeker jeg hvordan Artauds bruk av metafysisk ladde begreper som ”krefter” kan forstås som retoriske strategier heller enn referanser til religiøs og esoterisk praksis. Ved konstant å peke på noe som overskrider dem, og slik ivareta deres potensialitet, søker Artaud å holde begreper, språk og kultur åpne for forhandling. Dermed inviterer han oss til å ta aktivt del i konstitueringen av virkeligheten, men han insisterer samtidig på at også mennesket er underlagt repetisjon; vi er ikke frie til å definere oss selv som vi vil. Dette vilkåret, som Artaud kaller grusomhet [la cruauté], står sentralt for hans kritikker så vel som hans teatersyn. Jeg diskuterer også Artauds begreper ”livet” [la vie] og ”det dobbelte” [le double] i lys av disse problemstillingene.