Jeg har vært i parken og spist blåbærmuffins og rota bort noen timer, og nå sitter jeg og tenker at jeg kanskje kan erfare våren sterkere om jeg selv ikke tar del i den, at sola svir pigmentene i huden sterkere om jeg sitter inne på et støvete kontor og gjør den om til tekst. Men hva er det for en rasjonalisering, egentlig? Den beste måten å erfare våren på er å gidde å gå ut av døra, ut i lufta og ikke sitte inne i mørket og se ut på den, men her sitter jeg likevel, bak en møkkete glassrute, for hva skal jeg ellers gjøre, hvor mange blåbærmuffins skal jeg spise? Hvor mange pappkrus skal jeg skvise inn i den allerede overfylte søppelkassa oppe i parken? Hvor mange tjukke småbarn skal jeg smile til, der de vagger rundt i de møkkete restene av snøfonner, med bollekinn og kjeledress og skinnluer og foreldre som er langt yngre enn meg på benkene, med smale buksebein i kryss og blikket vendt mot telefonen. Jeg ligger her på gulvet med en pute under brystet, og planen var reise innover, men jeg slipper ikke inn, og jeg vet ikke engang hvorfor jeg skal reise, eller hvor jeg er på vei. Jeg har alltid lett etter en vei ut eller en vei inn eller en vei hjem, vekk fra der jeg alltid er, men jeg vet ikke om det finnes noe vekk, jeg vet ikke om det finnes noe utenfor, jeg vet ikke om det finnes noe hjem og jeg tviler også på at det finnes et univers der inne.